I det siste

Jeg feriet 17. mai ved å slakte favoritt-høna mi som pleide å besøke soverommet mitt, den ble kyllingsuppe med grønnsaker (veldig god). Ellers var det ganske så stille og fredelig denne dagen. Merka at jeg savna Norge litt ekstra ved å tenke på å se Pernille gå i barnetoget på Karl Johan, onkel Ragnar sin båt og frokost med venner! Og generelt tenke på at 17. mai er den dagen jeg pleier å gå med sommerklær for første gang (uansett vær).

Videre i Yapacaní har Johan og jeg fått muntlig autorisasjon høyere hold for legebrigadene fra Cuba(de har et sykt byrokratisk system, og kan ikke la noen snakke med legene uten autorisasjon). Så etter å ha fått autorisasjon har Johan og jeg brukt en god del til på å møte sjefen for den cubanske sykehuset i Yapacaní, tid på å vente på sykehuset, komme tilbake neste dag og vente enda litt. Før vi får vite etter en helg og to dager at vi trenger skriftlig autorisasjon. Siden Johan og jeg ikke har hatt noe ordenltig å gjøre siden søplekampanjen i februar, har vi blitt ganske utolmodige og kjent veldig på at vi snart er ferdige med brigaden.. Uten å få gjort noen ting!!

Derfor ble vi veldig sinte når vi hadde brukt så mye tid på å vente på cubanerne uten å få noe ordentlig utbytte av det. Vi hadde planer om å følge en lege en dag, og deretter holde intervju ang. hvilken rolle cubanerne har i Bolivia. De har i den siste tiden drevet på med en øye-kampanje, operert tusenvis av mennesker for grå-stær. Og dette har hjulpet sinnsykt mange mennesker; bare tenkt! Om du kan ha synet ditt mange år til! Da kan du jobbe lengre, lese avisa og generelt fungere bedre i samfunnet. (vi ser stadig folk med lapp foran øyet som er ny-operert). I tillegg har cubanerne en fortsettelse på en alfabetisasjonkampanje (som gjorde at Bolivia i fjor ble annonsert analfabetisme-fritt!). Hva som er analfebitisme er jo et definisjonsspørsmål har jeg funnet ut. Kan du lese så betyr det ikke at du kan skjønne det du leser, og kan du skrive ditt eget navn; er du da ikke analfabet? Vertsmoren min kan bare skrive sitt eget navn, og kan ikke lese. Men for all del, mange har blitt hjulpet gjennom kampanjen "Yo sí puedo" ("ja, jeg kan"). Vertsmoren til Johan har lært å lese og skrive gjennom denne kampanjen og sitter nå på landsbygda i Yapacaní og nyter det å kunne lese! Hun har til og med lest en bok om Norge på spansk!

Siden alt med cubanerne gikk i vasken for denne gang dro jeg til Santa Cruz, storbyen, for å kunne gjøre noe konstruktivt. Johan og jeg hadde møte med koordinatoren hvor vi har klaget en del på å ha blitt glemt bort på landsbygda. Vi har ikke akkurat hatt noen ordentlige kontaktpersoner (vertssøsteren min har f.eks. flytta ut, og skal bli superstjerne. Hun jobber med å lage CD i Yapacaní. Fordi jobben hennes på rådhuset står fortsatt stille).

Johan og jeg har vært i Santa Cruz noen dager nå og begynt å få ting i gang!! Idag var vi å besøkte en radiostasjon i en by som heter Plan3000 (ganske spesiell by der folket står veldig sterkt sammen mot opposisjonen, noe som er ganske spesielt siden alle byene rundt er opposisjonen!). I Bolivia har de 95% privateide radioer som støtter opposisjonen (Comité Civico), og de som eier disse radiostasjonene eier også store bedrifter og landområder (økonomiske eliten med andre ord). Så har vi de 5% siste prosentene av radioene i Bolivia som er statligeide radioer og noe som heter Radios Communitarios. Det var en Radio Communitario vi var å besøkte idag. Denne radiostasjonen, Radio Intergración leverer alternativ infomasjon. De støtter regjeringa ved Evo Morales (noe de 95% andre radioene ikke gjør) og alle som jobber i radioen er ulønnet og frivillige.

På Radio Intergración kunne folket i Plan3000 og omeng ringe inn å ta opp temaer som beskymrer eller engasjerer, de ringer inn å diskuterer ting som har stått i avisa, helse, juridiske spørsmål etc. Resten av byen kan høre på andres meninger og få høre om alt som skjer i samfunnet. Folk som ikke kan lese kan få med seg hva som skjer, folk som ikke har TV kan høre nyheter og folket kunne påvirke radioen veldig. Dette står i kontrast til alle de andre typer radioer som finnes i Bolivia, der folket ikke har noen innflytelse. José Chavez, som var direktøren for radioen, sa at denne radioen er folkets stemme, med en gang det skjer noe urettferdig i byen så ringer folk inn. Og i et land der folk ikke har tillit til politiet, og det ikke finnes noen nødnummer for å komme til sykehus så vil det si at det er ganske viktig med denne type jungelparagraf. I Radio Intergracion hadde de to frivillige advokater som var der noen timer av fritiden sin i uka for å holde radioprogram og for å hjelpe folk som kom innom stasjonen og ikke hadde noen penger for å få juridisk hjelp, dessuten hold stasjonen nå med å åpne opp et legekontor. Det er 20 frivillige leger som deler på å jobbe frivillig gjennom å holde et radioprogram, men nå skulle de også åpne opp et lite kontor der folk som ikke har råd til det eneste dyre sykehuset i Plan3000 kunne få legehjelp. Så denne radiostasjonen hadde sykt stor rolle i folkets liv i Plan3000!! Jeg gleder meg til å skrive ordentlige artikler over dette temaet, for vi gjorde ordentlige intervjuer og fikk sett hvordan de jobber. Dette er forresten også den radiostasjonen som jeg besøkte helt i starten av Bolivia-oppholdet, den radioen jeg sa: SKÅL BOLIVIA!... Nå kan jeg hvertfall litt mer spansk.

Etter å ha vært på radiostasjonen dro vi og intervjuet en konservativ katolsk prest. Dette var mer Johan sitt interessefelt med forholdet mellom kirke - stat og en vi spurte litt rundt orgsanisasjon som heter CARITAS (som også finnes i Norge) som er den katolske kirkes organisasjon for å hjelpe de fattige.

Det føles utrolig deilig å ha gjort noe ordentlig idag, nesten ikke fått tid til å sitte ned for å ta lunsj! Og videre skal vi også ha en del å gjøre, noe jeg synes er kjempefint. Jeg er glad vi fikk tatt et lite vaske-opp-møte med koordinatorene for å få ting igang!

Imorgen skal Johan og jeg dra til CEJIS, den juridiske organisasjonen for jordfordeling (spennende, men også Johan sitt område) for så å intervjue en litt mindre konservativ prest senere på dagen.

Johan og jeg driver å filmer 5 minutters-snutter med intervju av alle vi møter som vi skal tekste på norsk og legge ut på YouTube, og skirve artikler til. Det skal bli fint å få gjort, slik dere kan få sett folkene vi har snakket med! (dette kommer selvfølgelig til å ta kjempelang tid, kanskje når jeg er kommet hjem til Norge. Men skal legge ut link her selvfølgelig!) Hittil har vi gjort intervju med:

- Ramiro Alvarez, politisjefen i hele Icilófylket (ang. politiets rolle i Bolivia)
- Deyner "Pato", Trabajadores Sociales-lederen for Santa Cruz provinsen (Sosiale arbeidere og deres arbeid)
- Simona Mamani, vertsmoren til Johan (hennes hverdag, hennes syn på regjeringen)
- Eduardo Loayza Osinaga, Radio Integración (Folkelig deltakelse i forhold til radioen)
- Eduardo Loayza Osinaga, Radio Integración (Hvordan det er å jobbe med alternativ informasjon der opposisjonen jobber imot dem)
- Juan Carlos Velasquez, konservativ prest (CARITA - Den katolske kirkes hjelp for fattige)
- Juan Carlos Velasquez, konservativ prest (Rollen til den katolske kirke i Bolivia)
- Ojlefagforeningen (hvilke krav de setter til den nye sjefen for det nasjonale oljeselskapet)

Og vi har planer om å intervjue mange flere organisasjoner og institusjoner som vi møter på vår vei. Dette er noe jeg kan jobbe med når jeg er ferdig med brigaden. Solidaritetsbrigaden går faktisk ut på å jobbe mye med infomasjonsarbeid i Norge når jeg kommer hjem, deltid over et semester. Brigaden skal samarbeide om dette infomasjonsarbeidet, lage Bolivia-fester, legge postkort på caféer med bilder fra Bolivia, foredragsturne, fotoutstilling ++. Og siden jeg har kommet inn på psykologistudie i Nederland (!! YES!!) så kommer jeg til å befinne med i Nederland neste semester. Men må fortsatt jobbe med infoarbeide i Norge.. Derfor kan det være fint å kunne skrive artikler fra Nederland og linke dem til disse intervjuene. Pluss at jeg, og to andre brigadister, jobber med en fotoutstilling som skal være i Holmlia- og Bjørnholt bibliotek i september/oktober!

Arica og tilbake til Yapacaní

Etter Salar de Uyuni (saltOrkenen) reiste Kathrine, Signe, Kaja og jeg tre dager til Arica, en liten kystby helt nord i Chile, naer grensa til Peru. Vi jentene tok inn paa et lite hostel som ble eid av et chilensk-franskt par. Etter aa ikke ha hatt muligheten til aa dusje i tre dager i Orkenen (glad vi ikke bestilte 5-dagers-tur..), og den ekstreme kulda, fOlte vi oss som nye personer da vi fikk dusja i varm dusj med trykk, og solt oss litt.

Vi nOyt aa kunne se havet, spise god mat, drikke god vin og egentlig bare ikke gjOre saa mye. Vi mOtte brigadistene Marius og Oerjan i Arica, som hadde planer om aa surfe, og var en del med dem paa kveldene.

Arica var ikke noe spesielt flott by i seg selv. Siden vi reiste utenom sesong-tid var det egentlig en ganske forlatt liten plass, unntatt i sentrum. Vanligvis pleier stranda aa vaere stappfull av mennesker, mens naa var vi noen ensomme strandlOver! Og det nOyt vi!

Jeg fikk et godt inntrykk av Chile de korte dagene vi var der. Ting var organiserte og de fOlger faktisk trafikkregler(!!). Helt utrolig artig at folk faktisk stoppa for oss naar vi skulle krysse en vei.

Vi reiste tilbake til La Paz (8 timer med buss), ble sjekka for svineinfluensa paa stasjonen. Vi mOtte hele brigaden igjen og dagen etter dro vi videre til Santa Cruz (18 timer). Johan og jeg ble i Santa Cruz to netter for aa snakke med organisasjonen vaar, fikse litt tekniske dupeditter og styre littegrann med skolesOknader.

Naa er jeg tilbake i Yapacaní og er spent paa hva som skal skje denne siste arbeidsperioden. Cuba sender frivillige leger til forskjellige land i Latin-Amerika for to-aars-perioder, og i Yapacaní er det 47 leger som driver et sykehus her. Johan og jeg har faatt litt kontakt med de og er interessert i aa laere om samarbeidet Bolivia-Cuba etterhvert. Dessuten i morgen er det et mOte med Trabajadores Sociales (Sosiale Arbeidere, organisasjonen jeg har vaert paa tredagerskurs med tidligere). De er i gang med en energikampanje som gaar ut paa aa skifte til sparepaerer hos alle i Yapacaní og informere om energi.

Problemet er at for i det hele tatt aa utfOre noe i Yapacaní maa man faa tillatelse/stOtte fra ordfOreren. Og i de siste tre ukene har raadhuset vaert blokkert av demonstranter som Onsker forandring av raadhuset. (De sitter rett og slett utenfor raadhuset med balltre, pa skift). Akkurat naa er det to ordfOrere som ikke samarbeider. Én sier hun er den lovlige ordfOreren, mens den andre sier det samme. Saa om det skjer noe med Trabajadores Sociales gjenstaar aa se!

Det er forresten et sirkus i byen om dagen! Johan, Jaime (lillebroren til Johan, 12 aar) og jeg var aa saa igaar. Anaconda-mannen som kunne helt sjuke triks med bein og armer, sjonglering, smaa hunder som kunne forskjellige trisk, to smaa ponnier, tarzan i lianene og klovner! Spesielt aa se hva slags vitser klovnene drar; vitser om sex, fylliker og sykdommer. Vi har vel litt mer barnevennlige vitser paa sirkusene i Norge.

Haaper alle faar en straalende 17. mai!! Jeg skal tenke paa dere masse denne dagen. Og spise en is (eller to). Savner mitt fedreland til tider, skal innrOmme det! Og gjerne legg igjen en kommentar, smilefjes eller ett eller annet, saa jeg kan vite hvem som leser bloggen min!! Det er jeg nemmelig litt nysgjerrig paa.

SaltOrkenen

Naa har brigaden en ukes ferie, for blant annet aa fornye visummet. Det vil si at vi rett og slett maa ut av Bolivia for aa faa nytt stempel i passet.

Kathrine, Kaja, Signe og jeg fant ut at vi ville finne ut hva denne SaltOrkenen i Bolivia er for noe. Saa vi bestilte en tredagerstur gjennom saltOrkenen i Uyuni (sOr-vest, naer Chile). Det gaar ikke an aa reise i saltOrkenen uten guide, det er rundt 30 grader paa dagen, men kan falle ned til -25 grader om natta (det stOrste fall i grader i verden!).

Vi reiste 12 timer med humpete buss fra La Paz til Uyuni paa sOndagskveld. Kom frem alt for tidlig mandagsmorgen og hadde ingent annet valg enn aa leie et hotellrom for aa sove i tre timer.. Det var ikke mulig aa staa ute i minusgradene i Uyuni aa vente paa at kontoret vi skulle til skulle aapne.

Et franskt par og oss fire jentene reiste sammen med guiden vaar, Marco, ut i Orkenen. Helt utrolig aa se en helt hvit Orken! Alt var salt! Marco sa det var 25 meter dypt med salt, og 12 000 kvadrat km. Den stOrste saltOrkenen i verden. Det jobbet en del folk med aa hakke opp salt, som selges videre. En tjener veldig lite paa salt, men om noen aar kan dette forandre seg, siden det er snakk om at en kanskje skal begynne aa lage drivstoff av salt. Det kan bli spennende om dette blir noe av! Da vil Bolivia ha mye salt aa tilby!!

Vi reiste til en tidligere Oy; Inkahuasi ("Inka-hjemmet" paa quichua; noe jeg ble veldig stolt av aa skjOnne etter aa ha hatt quichua-undervisning i Yapacani). Oya var full av kaktuser, og disse ble brukt at inkaene til vann; de bestod av 70% vann. Vi spiste lama-kjOtt til lunsj og tok noen stilige bilder i Orkenen som jeg skal legge ut senere. Vi kjOrte lengre enn langt og sov over i et hostell sammen med andre som reiste gjennom Orkenen. Det var kalt paa natta, Orkenen ligger jo 3650 moh.

Dagen etter reiste vi videre, saa innsjOer som var rOdlige med flamingoer! Sinnsykt vakkert. Og mens vi kjOrte gjennom Orkenen (som naa ikke var salt, men bare vanlig tOrt landskap) var det mange Vicuñaer aa se paa veien (ville smaa-lama-lignende dyr som beitet). Det var noen merkeligformede steiner vi fikk se. Vi sov en natt til ved en rOd innsjO med masse flamingoer; disse rosa fuglene. Den andre natta ble det -15 grader og det blAste innmari masse. Kjempeglad jeg hadde kjOpt inn alpakka sokker, votter, skjerf og vi jentene hadde en flaske med Rom paa lur. Det satte varmen i oss.

Idag har vi dyppet fOttene vAre i varme kilder og sett rOyk komme piplende opp fra jordoverflaten, dessuten sett masse vulkaner. Vi reiste over den chilenske grensen idag, og naa venter vi i en liten landsby som heter San Pedo de Atacama, paa bussen for aa komme oss til kysten, til en by som heter Arica. Gleder meg saann til aa se havet, og spise fisk med sitron! Det er noe jeg har savnet ved aa vaere i Bolivia uten kystlinje..

Politisk program

La Paz er en utrolig sjarmerende by med farger og puls saa det rekker! Naar en kjOrer inn i byen kommer man ovenifra fra fjellet og kjOrer langsmed fjellet mens utsikten er helt utrolig! Mursteinshus saa langt Oyet kan se, oppover alle fjellskrAninger!

Her skulle brigaden vaere i en uke for aa faa foredrag, feire 1. mai og lage brosjyre som sendes hjem. Vi hadde foredrag om coca og dens viktighet i Bolivia, vi besOkte ADESPROC som jobber for homofile-, lesbiske-, bifile- og transeskuelles rettigheter, foredrag om politisk kontur, vi besOkte den norske ambassadeseksjonen i Bolivia (selve ambassaden er plassert i Argentina), og vi reiste en dag paa utflut til Tiwanachu; ruiner fra tiwanachu-folket som rAdte over det andinske omrAdet fOr Inkaene. Vi jobba ogsaa masse med reisebrevet og snakka om opplevelser fra andre arbeidsperiode. Jeg blei slAtt ut noen dagers av sjukdom og fikk derfor ikke deltatt paa 1. mai-tog, sett president Evo Morales tale, eller hAndhilst pa Evo (som Kathrine fikk.). Sukk. Men jeg er friskere naa, og ligger ikke som et slakt paa hotellrommet uten aa rOre en finger lengre!

Uroligheter i Yapacaní og Coripata

Nå har jeg fått mer infomasjon angående situasjonen i Yapacaní, og det har skjedd en hel del mer enn jeg har skrevet tidligere..!

Det viser seg at en bondeorganisasjon hadde fått en jordbruksmaskin av rådhuset til eget forbruk. Bøndene hadde leid ut denne maskinen til andre kommuner og tatt pengene selv, derfor trakk altså ordføreren inn denne maskinen. Så anklaget bøndene ordføreren for korrupsjon, siden det er masse penger som er forsvunnet uten at de er blitt brukt til det de skulle blitt brukt til; som for eksempel asfaltering. Denne situasjonen har vært amper i en stund, og nå kommet til overflaten i Yapacaní.

På onsdagen var det en protestmarsj med 5000 bønder i Yapacaní, de hadde skrevet plakater, hadde slagord og gikk 3 kilometer i marsj. De demonstrerte mot at det var satt inn en ny ordfører som var like korrupt for den forrige. Alle på rådhuset ble evakuert, og Yapacaní hadde fått 50 politiforsterkninger fra Santa Cruz, spesialttrent for slike situasjoner. Demonstrasjonen gikk rolig for seg, det var apeller, taler og misnøye blant demonstrantene. Johan og jeg observerte denne demonstrasjonen, men holdt oss i bakgrunnen. Rådhuset ble blokkert med et stort flagg foran døra. Den eneste voldelige situasjonen som oppstod var da en dame med nøkkelen til rådhuset nektet å slippe demonstrantene inn i bygningen. Det var noen kvinner som slo denne damen, men politiet var raske på pletten og fikk henne ut av menneskemengden uten dramatikk, dessuten ble rådhuset forholdt låst. Politiet i Bolivia er veldig flinke til å håndtere demonstrasjoner, og folket i Bolivia er flinke til og samles å demonstrere om det er misnøye.

Dagen etter, torsdag, satt demonstrantene i parken uttafor rådhuset og venta på at det skulle bli annonsert hvem som ble den nye ordføreren, dessuten ønsket de at hele bystyret skulle bli byttet ut. Vertsmoren til Johan satt også i parken, og jeg satt litt å snakket med henne og venninnene hennes. De satt bare å snakka, spiste mat og hadde det rett og slett litt koselig, mens de venta på annonseringen.

Johan og jeg dro fra Yapacaní mens det fortsatt var demonstranter utenfor rådhuset. Dette for å dra til Coripata og besøke de brigadistene som var der, og fordi det politiske programmet vi har i La Paz startet på mandag. Vi hadde 23 timer i buss foran oss for å komme oss til Coripata. Disse 23 timene ble gjort om til 28, siden vi måtte vente 5 timer midt på landeveien like ved Yapacaní fordi demonstrantene hadde satt inn en blokade for all trafikk.

Vi leste i avisa at tilstanden hadde blitt mer amper i Yapacaní etter Johan og jeg hadde dratt fra byen. Det var 12 ungdom som var tatt med eksplosiver, og noen innbyggere som var imot demonstrasjonene hadde kastet inn tåregass i en menneskemengde av demonstranter. Dessuten var det nå to ordførere på hvert sitt kontor, Sandy og ei dame som heter Deisy. Derfor var det satt inn blokade av veiene denne fredagen, fordi folket ønsket fortsatt en ny ordfører.

Vi kom oss til La Paz etter 23 timer, hadde vi 5 timer igjen for å komme oss til Coripata. Men før vi dro videre fikk vi NORSK FROKOST i leiligheten til Reidun, koordinatoren vår! Brunost, grovbrød, eggerøre med tomat! Herlig:) Reidun hadde nemmelig fått besøk av kjæresten fra Norge som hadde kjøpt inn en del, i tillegg til våre bestillinger. Jeg kjøpte sjokolade; firkløver og helnøtt!! Også skal jeg lage vestlandslefser etterhvert!!:) Utrolig hvor mye man setter pris på slike ting når en har vært borte så lenge.

Uansett. Vi dro videre til Coripata; kjørte en skummel og bratt vei i 5 timer, og kom fram til paradis! Den lille byen lå så utrolig vakkert til, i en fjellkam med kjempefin utsikt over til mange andre fjell. Her bor Signe og Marius under brigaden og lærer om coca. For det er coca alle lever av i Coripata. Høster og planter, tørker og selger. Noen av oss var med å besøkte familien til Signe, og det var egentlig meningen at det skulle vært et verksted for utvikling av unge ledere med organisasjonen CEADL (Centro de Estudios y Apollo al Desarollo Local= Studiesenteret med støtte for lokal utvikling). Det er i denne organisasjonen det er utplassert fem brigadister. CEADL kom, og vi brigadister var der, men ingen fra Coripata kom pga misforståelser, derfor ble det ikke noe verksted. Etter en såpass lang busstur som 28 timer var jeg såpass gåen at det var deilig å bare lese litt bok og ta en tidlig kveld, før vi dro til La Paz for politisk program på søndag.


Alle de søte kyllingene som ble tatt med i bussen til La Paz.

Sigurd koser seg mens han ser på utsikten i Coripata.


Veien til Coripata, fem timer med minibuss.


Utsikt i Coripata


Mystisk tåke


Var på besøk i Signe sitt hus i Coripata (Fra venstre; Signe, Kaja og Andrea S.)

Omskrevet av Andrea, basert på sangen "Me Gustas Tu" av Manu Chao

Klokka tolv om natta i Yapacaní, Bolivia
Klokka sju på kvelden i Santa Cruz, Bolivia
Klokka fire på dagen i Cochabamba, Bolivia

Jeg liker å fly, jeg liker deg
Jeg liker å legge egg, jeg liker deg
Jeg liker å sverme, spesielt rundt deg
Jeg liker ikke vinden, men jeg liker deg
Jeg liker rent vann, for da formerer jeg meg

Hva skal jeg gjøre?
Jeg skal drikke blod
Hva skal jeg gjøre?
Drikke mer blod
Hvor mye er klokka?
Det bry’kke meg

Jeg liker å drikke, jeg liker deg
Jeg liker å komme tilbake, for jeg liker deg
Jeg liker lys, og jeg liker deg
Jeg liker bolivianere, og jeg liker deg
Jeg elsker natta, jeg elsker deg
Jeg liker ikke myggspray, men jeg liker deg

Hva er det du gjør?
Du klør, og klør
Hva skal jeg gjøre?
Drikke mere blod
Jeg svermer rundt i sus og dus
Å, du gir meg slik en rus

Jeg liker min middag, det vil si jeg liker deg
Jeg liker din smak, jeg liker hele deg
Jeg liker regnet, for da blir det flere av meg
Jeg liker alle mennesker, jeg liker spesielt deg


Vekkerklokka ringer klokka fem om morgenen og jeg har en mygg som synger denne kjærlighetssangen til meg.

Grevlinger, mikrokreditt og litt sånt

PROPUESTA (Her Gabriela sammen med en skoleklasse, og brigadist Andrea S.) holdt et foredrag med lek angående temaet "Forsvarlig forbruk" på en ganske velstående og dyr privatskole i Santa Cruz. Ganske spennende, for det er disse ungdommene som er kjøpesterke i Bolivia, og som har foreldre som eier store bedrifter.


Har vært med to dager en organisasjon som heter FUBODE (Fundacion Boliviana para El Desarollo= Bolivianske Fundament for Utvikling) som jobber med å låne ut småbeløp til kvinner slik at de kan kan starte sin egen virksomhet med en startkapital og slik komme ut av fattigdommen. Dette er en veldig bærekraftig måte å jobbe med utviklingshjelp på. Det er bedre å gi noen en fiskestang, enn å gi en fisk. Økonomen Muhammad Yunus fra Bangladesh fikk i 2006 Nobels fredspris for å ha startet opp slike prosjekter i sitt hjemland 1970-tallet og grunnlagt Grameen Bank som skulle gi lån til fattige bangladeshere. For å sikre tilbakebetaling ga banken lån til grupper der medlemmene stilte garanti for hverandre og samarbeidet om økonomisk vekst. Grameen-modellen ble en suksess, og er senere kopiert av mange andre mikrokredittorganisasjoner, blant annet da FUBODE.


Her om dagen satt Johan og jeg i parken i Yapacaní, leste litt avis og snakka. Plutselig løper det et dyr under benken vi sitter på, og jeg var sikker på at det ikke var en hund, men kunne ikke helt få med meg hva slags dyr det var. Det var noen små jenter som hadde dette dyret i bånd og kom løpende etter. Det viste seg at det var en grevling. Den het Tejón, som betyr grevling på spansk og de hadde fanget den da den var på leting etter mat i huset deres.

Snusende etter sjokoladekjeks

Ikke mange som har hatt en grevling på nakken, nei.

Spennende ting som skjer i Bolivia og snart politisk program

Mye skjer i Yapacani om dagen, og for å ikke nevne i Bolivia!

Først Bolivia; Den nye grunnloven ble godkjent av befolkningen i januar, men en trengte et gjenvalg av presidenten Evo Morales for å få satt i gang denne grunnloven 100%. Det nye valget skulle foregå i desember 2010, men det har vært en massiv sultestreik i Bolivia i påsken for å prøve å få til at gjenvalget skal foregå desember 2009, ett år tidligere, istedet. Selveste presidenten sultestreika hele påsken, og rundt 2000 bolivianere til, mens de venta på at stortinget skulle ta en avgjørelse. Sultestreiken fikk resultater; det blir valg i desember 2009. Dette har vært ganske så taktisk av MAS (Evo Morales sin regjering), siden Comite Civico (den borgelige opposisjonen, mot-partiet til MAS) ikke har noen ordentlig kandidat å stille opp med til desember, men hadde de fått et år til på seg hadde de nok klart å komme med en ordentlig motkandidat.

Ellers så har det vært mye uroligheter i Yapacaní; ordfOreren er blitt sparket anklaget for A ikke gjOre noen ting og for korrupsjon. Det sies at det er mange millioner bolivianos som er forsvunnet, og ikke brukt til dets angivelige formål. En dame ved navn Sandy er blitt satt inn som ny ordfOrer, men folket Onsker ikke henne som ordfOrer, hun har ogsaa vaert med paa korrupsjon sammen med den tidligere ordfOreren. Igaar var det en 3 kilometers marsj/demonstrasjon der ca. 5000 bønder, cholita-damer og "den vanlige mann i gata" masjerte for å vise at de ville at det skulle annonsere et nytt bystyre. Som en av bøndene sa til meg; "Vi bolivianere er rolige folk, vi vil bare ha et liv i fred og ro, uten en korrupt regjering."


Idag var det blokkade utenfor raadhuset, hvor rett og slett folket hadde samla seg foran rådhuset og satt å venta på annonseringa. Jeg har ikke fått med meg hvordan resultatet har blitt, men jeg regner med at alle på rådhuset må gå av, og de skifter ut alle menneskene som jobber der. Dette blir jo ganske dumt i og med at PROPUESTA forsøker å få et samarbeid med folket der, og det er så mye uroligheter nå om dagen, men for all del; korrupsjon må man få bukt med!

Ellers så står det andre politiske programmet for dør. Hele brigaden skal til La Paz en uke for å lage reisebrev nummer to, høre foredrag og å snakke om erfaringer. La Paz er den hovedstaden som er høystliggende i hele verden, 3600 moh. Både Sucre og La Paz deler tittelen "hovedstad" i Bolivia. Den offisielle hovedstaden er Sucre, der sitter landets høyesterett, mens stortinget og regjeringen sitter i La Paz.

Over til noe annet; Slavetrafikken til Andesfjellene startet i 1535. Fra de store slavemarkedene i Lima, Peru, ble tusenvis av afrikanske slaver sendt til sølvgruvene i Potosi, 4100 m.o.h. Kulde og oksygenmangel i tillegg til hardt arbeid, sult og mishandling betydde en sikker død for de fleste. De få som overlevde ble etterhvert flyttet til Los Yungas, Andesfjellenes varmeste område (ca. 4 timer ned fjellene fra La Paz). Der ble de brukt til å jobbe i sitrus- og cocaplantasjene. Derfor er store deler av befolkningen i Los Yungas med afrikansk opprinnelse i dagens Bolivia. To av brigadistene, Marius og Signe, bor i Los Yungas i brigadeoppholdet, og til helga skal jeg besøke dette området, kjent for sin vakre utsikt og coca- og sitrusproduksjon! Det gleder jeg meg til!

Det jeg ikke gleder meg til er 18 timers buss tur til La Paz, og deretter 4 timer til, til Los Yungas!! Vi kunne reist med fly, men med tanke på høydesjuke er det smartere å kjøre sakte oppover fjellene.. Det skal bli deilig å komme seg til litt kaldere strøk uten mygg! Jeg har over 130 myggstikk fra knærne og ned, og jeg sover med myggnetting og bruker myggspray...