Politiskprogram i Cochabamba

Den siste uka møttes hele brigaden i byen Cochabamba for å ha politisk program. Cochabamba ligger 10 timer unna Santa Cruz med buss. (Det er forøvrig også der de norske kokainsmugle-mistenkte jentene sitter fengsla, men det var ikke noen vi ønsket å besøke, nei.)

Cochabamba er en fantastisk by. Omringet av høye, vakre fjell, fine bygninger og akkurat passe med mennesker og trafikk. Dessuten var det litt kjøligere enn i tropene, og det var et sinnsyktSINNSYKT svært marked, om en ønsket å rusle rundt blant litt mennesker også.


Her er jesus-statuen over Cochabamba. Fikk opp hit for å se utsikten! (hadde ikke med kameraet mitt, for det er en del tyver der oppe)


Møte med folk fra cochabamba. En organisasjon som samler folk hver uke og holder temakvelder. Denne gangen temaet; Kritikk - selvkritikk og kritikk generelt.

I løpet av uka hadde vi foredrag med temaer som; Vannkrigen i Cochabamba i år 2000, (mot privatiseringen av vannet i Bolivia), generelt om vann i verdenssammenheng, Bolivias naturressurser, Kvinnenes situasjon i Bolivia, Forsvarlig forbruk, Urbefolkningskultur, Bolivias politiske historie.
Det har også vært spennende å snakke med de andre brigadistene igjen, om hva de har opplevd, og å få snakket litt ordentlig norsk! Noen brigadister bor i Los Yungas og lærer om koka, noen er i en feministorganisasjon, noen er utplassert i en organisasjon som jobber med naturressurser, andre i en organisasjon som jobber med utdanning av ungdomssledere; så vi hadde nok å snakke om!!


Brigaden brukte også uka på å produsere reisebrevet som sendes ut om noen uker fra Norge. Her har vi skrevet enkle artikler om situasjonen i Bolivia, litt om hvilke prosjekter vi holder på med, litt skildringer, dikt, masse bilder. Konklusjon; Det blir et bra reisebrev! Brigaden skal produsere to reisebrev til; og om du er interessert i disse tre reisebrevene så kan du kontakte meg; andreafritsvold@gmail.com . Det koster 150,- for de tre brosjyrene, og pengene går rett og slett til trykking og utsending. Jeg er jo i Bolivia mest for å holde informasjonsarbeid i og til Norge!


Alle jentene i brigaden!

Claudia og jeg! Claudia skal til Norge i august, som en utveksling mellom LAG og Bolivia.

Katter i gata

Brigadister sitter i gata


Vi var på en kulturkveld på et universitet!


Dansende med spennende klesdrakter


Jeg fikk prøve en av draktene:)

Sigurd og Claudia!

sOplekampanje-film

Her kommer en liten film fra sOplekampanjen. Den er noen uker gammel (har nemmelig ikke mulighet for A legge ut bilder eller filmer i Yapacanì, pga bruker ikke min egen pc.) Enjoy!

Trabajadores Sociales-kurs

I den siste tiden har det skjedd en del nytt!

PROPUESTA, organisasjonen min her nede, hadde møte med kvinneorganisasjonen til Emilia (Associación de Mujeres). Formålet med møtet var å samle damene, motivere dem til å fortsette å holde organisasjonen i live, og fordi PROPUESTA er interessert i å holde en del workshop'er (verksteder/tema-kvelder) sammen med disse damene.
Ana Rubena, fra PROPUESTA, ledet møtet, og vi hadde også en liten workshop angående grønnsakshager og kompostering. Alle i Assisoción de Mujeres skal lage hver sin lille grønnsakshage på tomta si, og ordne en kompostbinge. Det er positivt for økonomien til damene, og en får bort all organisk søppel. Det var ca. 30 damer tilstede.

Videre framover nå så skal jeg samarbeide med en som heter Nathaniel og reise rundt til disse damene å støtte dem i arbeidet med grønnsakshage og kompostering. Dette vil skje om en uke eller to, når damene har kommet litt i gang med hagene. Dessuten skal jeg og Emilia lage en grønnsakshage hjemme hos oss. Det blir spennende, noe jeg aldri har gjort før hvertfall!



Damene på møtet

I de siste tre dagene har jeg vært med på et tre-dagerskurs med en organisasjon som heter Trabajadores Sociales (Sosiale Arbeidere). Organisasjonen består av frivillige ungdommer, og de siste to årene har disse ungdommene jobbet med kampanjen "Yo sí puedo" (=Ja, jeg kan) der de jobber for å få bukt med analfabetismen i Bolivia. Denne kampanjen er i regi av regjeringa, og skal fortsette i mange år fremover. Derfor heter nå kampanjen "Yo sí puedo seguir" (=Ja, jeg kan fortsette).

Disse ungdommene var utrolig dyktige, aktive og engasjerte i samfunnet. Noen var nye medlemmer på kurset, mens andre hadde jobbet som lærere for voksne analfabeter gjennom hele kampanjen.

Under kurset bodde vi på et gammelt universitet med internat, et kilometer unna mitt hus. Vi hadde en cubansk lærer (Roberto) som hadde mye kunnskap å dele, og vi lærte om hvordan man skal holde gode møter, hvordan man skal planlegge timer/møter og hvordan man skal være engasjerende og flink lærere. Del to av analfabetisme-programmet går mye ut på å integerere alle inn i samfunnet, holde møter, organisere mennesker og ha temakvelder der en diskuterer temaer en ønsker å snakke om.

Jeg var med på dette kurset mest for å få praktisert og lært mer spansk, det var spennende å sitte i et klasserom å observere. Dessuten fikk jeg delta en del, fremføre og svare på spørsmål. Vi lagde mat, spilte fotball og snakka til langt på kveld også, og jeg fikk venner fra rundt omkring i Santa Cruz (provinsen) som jeg kan besøke når jeg vil.



Skrelle poteter


En veldig slitt ordbok

Det er ganske artig for jeg begynner å forstå at jeg kan mer og mer spansk. Jeg kan skjønne spøker og alltid skjønner jeg sammenhengen av hva folk snakker om (ikke alltid jeg forstår alt hva de snakker om, men jeg skjønner hvertfall sånn ca hva de snakker om!). Jeg kan delta litt smått om smått, og fanger opp nye ord hver eneste dag. Noen ganger er det litt frustrerende å ikke kunne uttrykke seg akkurat som jeg vil, for min spansk er jo fortsatt ganske "barnslig" og grammatikkmessig ikke akkurat i nærheten av perfekt.


I slutten av kurset fikk alle deltakerne et diplom, og jeg også!!! Det hadde jeg ikke forventet i det hele tatt. Det blir bra på CV'en, tenker jeg. Diplom fra et kurs om ledelse i Bolivia på spansk!!

Vi hadde også et slagord som vi ropte hver morgen: Trabajadores Sociales! Como jovénes rebeldes y después hacer historia, y hacer de Bolivia pronto un país lleno de gloria!! Venceremos!
(Sosiale Arbeidere! Hvordan ungdommer gjør opprør, og etterpå lager historie, og former et Bolivia som snart blir et land som skinner!! Vi seirer!)

Meg, den cubanske professoren vår, Roberto Montera Aguilera og Johan

Senere i dag så har jeg en 10 timers busstur foran meg, for nå skal alle brigadistene samles i byen Cochabamba for å ha en uke med politisk program! Blir kjempebra å møte de andre norske igjen, alle har så mye å fortelle!! Og vi er jo hverandres familie her nede. Dessuten skal jeg innrømme at det blir litt deilig å skulle snakke litt norsk også igjen.


Kyllinger som er klekket!!


Slakting av høne


Utsikten min på min søndagstur

Huset mitt i San German

Min lille sOndagstur

IgAr var det sOndag. Jeg fikk sove lenge (07:45) og lage min egen frokost. Vi slaktet en hOne til lunsj, jeg leste litt spansk og kyllingene hadde endelig begynt A klekke ut av eggene (har ventet pA det i mange uker nA).

Siden kroppen min har skreket litt etter mosjon, med tanke pA kostholdet her (som inneholder veldig mye ris, poteter, pasta) sA fant jeg ut at jeg ville gA pA tur. sAnn litt for meg selv. Med musikk og i mine egne tanker.

Jeg bor jo i en liten landbygd som heter La San German, som ligger 27 km unna Yapacanì. Det finnes bare èn motorvei gjennom Bolivia og det er langs denne veien Yapacanì og San German ligger. Hva ville vel ikke vaert mer naturlig enn at jeg gikk denne strekningen som jeg vanligvis kjOrer med taxi hver dag?

Jeg tok pA meg sokker (!! fOrste gang pA en mnd) og tursko og satte igang. Kl. 14:10 startet jeg. Tenkte jeg skulle jogge litt, men ble sA svimmel av det pga varmen,sA jeg holdt meg til vandring.

Mange taxi- og lastebilsjAfOrer tuta pA meg der jeg gikk pA livets landevei. Enten fordi de lurte pA om jeg ville sitte pA, eller fordi de bare var litt slibrige, med slengkyss og alt. Tror menn at jenter liker tilrop og slengkyss?? IsAfall kan jeg avklare at: Nei, det er igrunn ikke noe vi jenter synes er veldig sjarmerende.

Det var veldig varmt, og jeg fikk fylt pA vannflaska mi fire ganger hjemme hos folk under turen. Jeg gikk A tenkte pA alt jeg har opplevt den siste mnd, sang litt hOyt for meg selv, kikka pA naturen. Jeg sA to arapapegOyer fly sammen pA himmelen, sA en dOd ku og en par dOde fugler. Ble jaget litt av en agressiv hund (de fleste her har hvertfall to vakthunder), tok litt fOlge med ei lita jente som skulle gA en halv kilometer, og rett og slett bare synes det var deilig A gA litt.

Jeg rakk fram til Yapacanì akkurat idè det ble mOrkt, noe som passet meg ganske perfekt, siden det ikke er gatelys langsmed veien. Og jeg ankom huset til Johan kl. 19:15, svett og fornOyd, og med seks gnagsAr.

Og idag, da jeg tok taxi hit,sA kjente taxisjAfOren meg igjen fra igAr(ikke en av de slibrige), og spurte om jeg var gaeren som gikk den turen igAr. Artig. Ja, jeg er litt gaeren. OG veldig stOl i beina idag.

Sist helg var Johan og jeg i Santa Cruz sammen med brigadistene som bor der, Kaja, Karhrine og Andrea S. Vi bodde i huset til José som alltid er Apent for oss brigadister. Der er det trAdlOst internett og soverom for oss. Jeg brukte tiden til A skrive motivasjonsbrev til universiteter jeg sOker pA i Nederland (psykologistudie), skrev artikler til reisebrevet som skal sendes til Norge om noen uker (om du Onsker A abonnomere pA slike reisebrev, send meg mail: andreafritsvold@gmail.com), dessuten feira vi bursdagen til Kaja, markerte kvinnedagen med feministorganisasjonen Colectivo Rebeldía, ogsA feira vi at vi har vaert i Bolivia i 1 mnd nA!! Det har gAtt sA fort! Hadde ogsA mOter med PROPUESTA for A snakke om planene videre i Yapacaní.

sOplekampanjen er avsluttet for nA, kampanjen skal prOves og gjentas, og organiserte ungdommer skal bli mer opplyste om fakta ang. sOppel for A prOve A fA en kontinuitet i det. Det er PROPUESTA som stAr for dette arbeidet. IgAr kveld kom lillesOsteren min, Lydia, til meg A spurte meg om hun kanskje kunne snakke om sOppel pA den muntlige eksamnen sin som hun har om en uke. Det er morsomt A se at folk faktisk har fAtt med seg en del av det vi har jobbet med!!

nA venter jeg bare pA et mOte som skal holdes i morra. Emilia, min vertssOster, er leder for en kvinneorganisasjon som skal samles for A snakke om mulige workshops/verksteder/tema-kvelder rettet mot kvinner. Emilia jobber ca. 11 timer om dagen pA et kontor pA rAdhuset, og senere pA kvelden har kveldsskole, derfor har hun ikke sA mye tid til overs for A samarbeide med meg. pA mOtet imorra skal vi finne noen som kan bruke tid sammen med meg A starte opp workshops. Jeg er veldig nysgjerrig pA hva kvinnene i Yapacaní tenker angAende temaer. Kvinnelig deltakelse, selvbestemmelse over egen kropp, prevansjon, miljO, sOppel er noen av temaene jeg kan tenke meg er interessante, men jeg mA spOrre dem hva de vil snakke om, hva de brenner for. Jeg kan ikke akkurat nok spansk til A klare A holde en workshop alene enda, men et av mAlene mine er A kunne holde en workshop alene helt i slutten av oppholdet mitt her.

Ellers sA gAr hverdagen som vanlig. Jeg stAr opp rundt kl. 7 (de synes jeg sover leeenge), spiser frokost, klapper Loro litt pA hodet, drar til rAdhuset og mOter folk jeg kjenner. Som regel har de et eller annet fore, som jeg fAr bli med pA. IgAr var jeg med A se pA barnehager. Carmen (22 Ar) jobber med A inspisere barnehager, gi penger for mat og spOrre om det er noe de trenger. Jeg var med henne A se pA to av disse barnehagene, med barn fra 1-6 Ar. Den fOrste hadde ca 30 barn, 4 voksne og en ganske stor plass A leke pA. Den neste hadde ca. 200 barn og 11 voksne. De var delt opp i alderstrinn, der de eldste hadde klasser der de laerte alfabetet og A skrive sitt eget navn. Den stOrste forskjellen fra Norge, som jeg sA, var at de hadde uniform, og barnehagetantene solgte masse godteri til barna. Har funnet ut at smA barn, skrikerunger, snakker med akkurat det samme stemme og kroppssprAk over hele verden. Artig!

sA drar vi A spiser lunsj rundt kl. 12, og har resten av dagen fri. Mandager, onsdager og fredager skal Johan og jeg ha 3 timer med spansk/quechua, dette er i teorien. Ofte dukker ikke de to laererne opp, eller det blir avlyst.
Dette har vi forutsett ganske ofte, og vi bruker da tiden til A pugge pA egenhAnd. Tross alt har disse laererne satt seg frivillig opp for A hjelpe oss gratis. Den fOrste uka var de veldig engasjerte, men det har dabba litt av nAr de har funnet ut av at det var kanskje ikke sA lett A vaere laerere i sitt eget sprAk allikevel. Vi Onsker A laere en logikk i hvorfor en sier ord, men det er litt vanskelig A forklare bort, nAr en aldri helt har laert hvorfor en bruker sprAket sitt slik. Dessuten har jeg kjOpt meg en bok for A prOve A laere noen fraser med quechua (urbefolkningssprAk). Det er litt av noen uttallelser pA det sprAket, men akk, sA morsomt!! Og nAr jeg kan si noen fraser sA blir folkene her veldig imponerte. Ikke mange gringaer som kan snakke quechua!

Da jeg kom hjem fra Santa Cruz pA tirsdag, hadde faren i familien min Julian, kommet hjem fra sitt arbeide i Argentina. sA koselig det er A se lillebroren min kjempeglad, og moren min Maria som pynter seg litt ekstra i hverdagen. Julian har bygget oss en ny do ogsA!! Tidligere var det en vannpytt som bevegde seg, med alle slags arter av larver og diverse. sA endelig er det et vanlig hull i bakken, med ordentlig pressenning som dOr. En slipper hvertfall A se larvene, men de er nok fortsatt der nede et sted... Og det synes jeg bare er fantastisk, for det er jo det mest naturlige i hele verden at larver bryter ned avfall. Kompost kalles dette!

Og Julian har fikset slik at vi har en lyspaere i dusjen, sA vi kan dusje nAr det er kveld ogsA. Hvilken luksus!! Han har planer om A bygge oss en ordentlig dusj og do etterhvert ogsA. Akkurat nA er dusjen en bOtte med spann, og jeg trives veldig med det. De siste dagene har det regnet veldig mye her i Yapacaní, og det er artig A dusje med en bOtte som har samlet opp regnvann!!

Sin Malaria, Sin Dengue y Sin Basura

Søplefyllinga

Kampanjen mot søppel har startet opp for fullt. Uten Malaria, Uten Dengue og Uten Søppel. Dagene har bestått av å gå fra hus til hus for å fortelle folk om kampanjen, be dem samle søpla si, slik at søplebilen kommer senere på dagen å plukker opp. Mygg liker seg i rent vann, og søppelet samler opp regnvann. Vi bruker på en måte Malaria og Dengue som en god grunn for å få en grønn by. Alle vinner på å holde byen ren.
Vi går fra hus til hus å forteller om kampanjen

Oppå lasteplanet

Folk, store som små, hjelper til

Inni ambulansen, Carlos snakker i høytaleren. Jeg også en gang i blant
Ellers så har jeg vært med søplebilen noen dager, enten har jeg vært med å hjelpe til bakpå lasteplanet med å samle sammen søpla, eller sitti sammen sjåføren å snakket i megafon om at folk må samle søpla si, for nå kommer søplebilen. En dag var jeg også med ambulansen å snakka i høytalerne om søppel, dengue og malaria. At det ikke er noen kur for disse sykdommene og at det er viktig å holde byen ren.
Det er nok ikke jeg som er sjåføren, nei

Emilia og jeg, med skilt der det står "Unge rebeller som lager historie"
Igår var siste dagen for kampanjen i selve sentrum, og vi fikk med oss masse skole elever, og alle som jobber i rådhuset (unntatt ordføreren) til å være med forskjellige søplebiler, rydde i gatene og hjelpe til på forskjellige måter. Vi hadde alle røde tskjorter og det var kjempegøy å være så mange folk som samarbeidet. Dessuten er folk så flinke til å hjelpe søplebilen her også. Folk står gjerne foran huset sitt og hjelper til med å lasse opp.

Det er et par lokale ungdommer som alltid er med å jobbe sammen med oss, og gjennom hele kampanjen har lokal tv vært med oss, og på torsdag var Johan og jeg med på et direktesendt tv-program der vi snakka om søppel. Kremt. Spansken er jo ikke akkurat 100% enda, men jeg klarte da meg på en eller annen måte. Her har ikke miljø vært en prioritet for politikerne, derfor mangler mange grunnleggende kunnskap som forskjellen på organisk og uorganisk søppel.
I studio, med programleder Deyner i midten. Han er også veldig aktiv med kampanjen.


Vi har ikke kanaler på tven hjemme, men jeg får høre fra folk jeg møter i taxien, på gata eller i butikken støtt og stadig at de har sett meg på tv, eller dansende som cholita-dronning på karnevalet. Så det er ganske artig å bli gjenkjent, det gjør at flere folk tar kontakt og ønsker å snakke med meg. Og sånt lærer man mer spansk av.

Neste uke fortsetter kampanjen litt mer ut på landsbygda, blant annet i San German, der jeg bor. Utfordringen videre nå er å holde temaet søppel i gang, og få noe til å skje jevnlig, ikke bare nå under kampanjen. Det er en stor utfordring å holde kontinuiteten. Gerardo, lederen i Propuesta, har snakket en del med lærere på skoler for å få dem til å undervise mer om søppel i klassene.
Gerardo i klasserommet, med lærere som elever

Mitt hjem

Hjemmet mitt i Yapacani, San German. Ute på landsbygda. Foran huset er det mais og ris åker

Høna som liker seg på soverommet mitt


Inngangen til huset mitt

Maria selger mat hver kveld i denne vogna. Hamburgere, kylling, pommes frites, salat, ris, pølser. Og i trillebora ved siden av selger hun chicha- som er en mais-drikk, veldig søt. Har hjulpet til litt å selge chicha noen kvelder. Artig måte å komme i kontakt med folk på.


Lillesøsteren min Lydia, var med henne på skolen første dagen karnevalet startet, da det var vannkrig med vannballonger, vannpistoler og såpeskumspray. Lærere som elever var med. Kjempeartig!

Mamman min Maria i hagen vår



Klesvask som vi vasker for hånd.





Loro, papegøyen vår. Han får gå mye fritt rundt på plassen etc, for han kan ikke fly lenger.

Min fOrste uke i Yapacanî

nA er jeg kommet meg vel framme i Yapacanî. Har bodd her en uke og kommet litt mer inn i hverdagen. Selve Yapacanî er en by med 20 000 innbyggere, som ligger ved hovedveien som gAr gjennom Bolivia. Jeg bor 20 minutter unna selve sentrum, et sted som heter 27, San German (27, fordi det er 27 kilometer dit). Byen ligger i lavlandet, sA det er rundt 30 varmegrader pA dagen, og bittelitt kjOligere pA natta.

Familien jeg bor hos bestAr av Emilia (20), Lydia (18), Nelson (11), Maria (40) og Abuelita (lille bestemor, som familien min tar vare pA). Pappan i familien jobber i Argentina, og kommer hjem noen ganger i Aret. Familien min er veldig vennlig, laerer meg spansk, og spOr masse om Norge. De tar godt vare pA meg, og prOver A fete meg opp. Og de tar meg med pA alt de gjOr. Maria jobber med A selge mat fra en liten vogn om kveldene, og jeg har vaert med A hjulpet med A preparere og selge mat pA kvelden. Kylling, hamburger, ris, pommes frites, salat.

I de siste fem dagene har det vaert karneval i hele Bolivia, ca hele Latin-Amerika faktisk. SelvfOlgelig mAtte jeg ogsA vaere med pA A danse!! SA jeg fikk vaere med i dansegruppa til Emilia, hadde pA Cholitaklaer (tradisjonelleklaer) og hadde laaangt hAr i fletter pA ryggen, sAnn som damene her har. I hver dansegruppe har de en dronning som alle danser for, sA jeg var dronninga rett og slett. Dansa alene rundt omkring pA scenen med et svaert flagg, og en kommentator snakka om den norske cholita-dronningen. Jeg tenkte at her i Bolivia er jeg annerledes og rar uansett hva jeg gjOr, sA jeg kunne likegodt dra´n helt ut A ha det artig!! Og det virker som om det var en slager, for de snakker fortsatt om meg; tre dager etterpA!

Ellers bestAr karnevalet av gjenger med barn pA hvert hjOrne med vannballonger, vannpistoler og sApeskumspray, noen ganger vann med maling ogsA. En "gringa" som meg(hvit person, gjerne fra USA) slipper ikke unna sA lett, nei!! Har fAtt maling fra topp til tA, men jeg tar igjen med sApespray:). Hver dag er det dansing i de forskjellige smAbyene rundt omkring her, sA jeg har vaert med A dansa to dageri forskjellige byer, og sett pA dansegrupper de andre dagene. Og ikveld er det karneval i San German, byen min.

IgAr slakta vi en hOne, ribba den og spiste den til lunsj. Det var den nasjonale dagen for Phachamama (Moder Jord), sA vi pynta huset, hadde et ordnetlig fint bAl der vi ofra godterier, vin og cocablader til aere for Phachamama. Jeg tenkte at Phachamama hadde blitt mer glad for en dag med "Rusken", men hun blir nok glad for at folk feirer og har det bra ogsA!

Ellers sA holder organisasjonen jeg jobber for (Propuesta) A ordne sA vi kan holde en kampanje hvor vi opplyser om sOppel, resirkulering og sortering av sOppel. Folk er veldig engasjerte ang dette temaet, men det mA komme gjennom ordfOreren fOr vi fAr sette igang. Og slikt tar tid, pluss at det har vaert ferie og karneval de siste dagene. Her tar folk det med ro, og ting skjer litt etterhvert. Jeg er vant, fra Norge, med en veldig effektivitet og at ting skjer nOyaktig som det var planlagt. Men her tar ting litt mer tid, og en mA legge inn i planene at ting ikke kommer til A bli som planlagt.

Bilder og filmer kommer senere! fOlg med!

Coca

Coca vokser i på østsiden av Andesfjellene i Sør-Amerika(spesielt i Bolivia, Peru og Colombia), coca er blitt brukt og dyrket av de lokale bøndene i flere tusen år. Før regnet en avstander ved hvor mange munnfuller coca-blader en trengte for å komme seg til stedet; virkningen av bladene gjør det nemmelig lettere å bevege seg når det er store høydeforskjeller i området. Det er byer på 4000 meters høyde, og da kjenner man det på oksygenopptaket!!).

Altså, coca hjeer på blant annet høydesjuke, mageknipe, hodepine, fyllesjuke, sult og masse mer. Visstnok skal de gjøre tennene sunnere, hverfall sies det at alle peruanere har bra tenner pga cocatygging. Coca brukes i te, eller man kan tygge det og holde det i kinnet i timer.

Dette er jo selvfølgelig noe jeg måtte prøve! Så jeg kjøpte en stor neve coca-blader for 1 Boliviano (=litt under 1 krone) og begynte å tygge litt og ha det inni kinnet. Jeg synes at om man kan smake på fjøs, så ville det smakt sånn. Eller mer som silo, som Johan kalte det. Interessant. Man har blad-klumpen liggende inne i kinnet en stund, snur litt på det og da kommer det mer smak. Kinnet blir litt småbedøva, og det er ganske koselig å sitte med litt blader i munnen. Synes vel at man kan sammenligne det litt med snus, bare at en ikke blir svimmel av bladene, også er det mer stas en en brun rennende klump som smaker hæslig.

Uansett. Da spanjolene erobret Sør-Amerika, ble bruken av coca forsøkt stoppet fordi man mente det var en «djevelsk» plante og virkningen bare fantasier. Da de etterhvert måtte innrømme at virkningen var høyst reell, ble den tillatt og skattlagt.

Planten er hellig for befolkningen. Og vi kjenner den mest som råstoffet for kokain, men bladene inneholder bare 1% av dette råstoffet, og det var først i 1850-tallet at kokain ble utvunnet av forskere for å brukes som bedøvelsesmiddel. Andesbøndene er fremmede for denne typen bruk av coca, og tygging av cocablader gir heller ikke avhengighet eller abstinenser slik som kokain.

Salud Bolivia!!

Buenas tardes amigas y amigos!
Da har jeg offisielt driti meg ut på en radio med 50 000 lyttere; Det ekke verst? Vi var nemmelig i en bydel som heter Plan3000 igår som har en veldig spesiell historie. Der står folket veldig tett sammen, og støtter hverandre gjennom tykt og tynt; uansett hvilken kulturbakgrunn du har. Opposisjonen tør ikke bryte inn der fordi de er så sterke sammen, selv om de er veldig fattige og ikke har noen våpen. Vi var på besøk hos en radiostasjon som ville gjøre en sak på oss, og vi snakka om alt fra samene (med 11 forskjellige språk), sang "internasjonalen" og snakka om fiskeboller og hvorfor vi er så høye i Norge (selvfølgelig fordi vi spiser så masse gulrøtter). Også skulle jeg si noe i radioen, og flinke meg sa SKÅL Bolivia!, men jeg mente jo selvfølgelig Hallo Bolivia!! Jeg bare blanda litt fransk og spansk (Salud= skål på spansk, og hei på fransk). Så nå har vi presentert den norske drikkekulturen også. Var kanskje på sin plass allikevel.

Introduksjonskurs

Etter 32 timer på reisefot ankom vi Bolivia. Var utrolig deilig å komme fram til frokost og våre to koordinatorer Reidun (base i La Paz) og José (base i Santa Cruz). Akuurat nå har vi introduksjonskurs; spanskundervisning på morgenen og foredrag hver ettermiddag/kveld.

Det har kommet utrolig mange interessante, intelligente og engasjerte mennesker fra forskjellige grasrot organisasjoner (styres av medlemmer og ikke av ledelse, "nedenifra og opp") som jobber med kvinnerettigheter, mobilisering av ungdommer, jordbrukforvaltning mm. Har også hatt en lege som har fortalt om Dengue feber, siden det er Dengue-alarm her om dagen. Det virker som om vi skal overleve! Vi i brigaden skal danse Dengue Merengue (merengue= latin amerikansk musikk og dans) rundt sykehussenga hvis noen blir sjuke:)

Idag fikk jeg vite mer angående de neste månedene her, hvor jeg skal bo og med hvilken familie. På tirsdag reiser jeg dit, om fem dager! Jeg skal bo på landsbygda uttafor Santa Cruz i en by som heter Yapacani (ca. 20 000 innbyggere). Der skal jeg bo sammen med en familie på fem, foreldre og tre døtre. Hun eldste datteren (like gammel som meg) er veldig engasjert angående kvinnerettigheter og jeg skal samarbeide med henne, Johan (en fra brigaden) og hans vertsbror under hele oppholdet. Er veldig veldig positiv til alt akkurat nå. Johan og jeg kommer til å lære masse spansk, fordi vi er circa på samme nivå (sånn at ingen "tar over" pratinga), og han er veldig initativrik og rastløs. Jeg trenger en som kan dra meg litt i gang:)

Nå er det ca 30 grader, så en kald pils er ikke å forakte. Har hørt at det er bittelittegranne kaldt i Norge om da'n?

Teller ned til avreise

Da er det hele fem dager til jeg reiser fra fedrelandet. Tenkte kanskje det var på tide å legge ut en liten forklaring på hva det er jeg egentlig skal i Bolivia!

Jeg reiser på Solidaritetsbrigade gjennom organisasjonen Latin-Amerikagruppene (LAG). Vi er ti stykker i brigaden i alderen 19-28. Vi skal bo i hver vår vertsfamilie og være utplassert i forskjellige organisasjoner rundt om i Bolivia i fire og en halv mnd. Da kommer vi til å lære om sosiale bevegelser, den politske situasjonen i Bolivia, dessuten om den normale hverdagen i en familie.  Vi kommer alle sammen til å møtes cirka tre ganger i løpet av oppholdet å ha politisk program. Da får vi foredragsholdere etter ønske og vi skal produsere reisebrev (brosjyrer) med artikler bilder o.l som sendes hjem til abonnenter.

Hovedmålet med brigaden er å få førstehånds kunnskap/kjennskap til forholdene i Bolivia, for å kunne formidle et mer nyansert bilde av landet og Latin-Amerika hjemme i Norge. Når jeg kommer hjem til Norge, skal jeg jobbe med infomasjonsarbeid sammen med de ni andre i brigaden. Vi har et halvt år på oss til dette, deltid.

Det er mange som tror at jeg skal jobbe masse i disse organisasjonene vi blir plassert ut i, men dette er forsåvidt ganske feil. Jeg skal observere, lære og hjelpe til om de ønsker dette, på deres primisser. Organisasjonene vi blir plassert ut i, er dannet av lokalt initinativ, dette synes jeg er veldig viktig. En klarer ikke å jobbe enkeltvis om en ønsker å skape forandringer eller forbedringer i et land, en må organisere seg og jobbe sammen mot et samlet mål. Det er viktig å støtte de som allerede har organisert seg slik at de ser at det de gjør er viktig i samfunnet.

Det er vel så viktig at en organisasjon ser at de klarer å jobbe mot et felles mål, og det er der jeg kommer inn i bildet. At en nordmann har reist så langt for å lære, for så å spre denne kunnskapen i hjemlandet sitt, er en veldig stor støtte innad i organisasjonen i Bolivia. De ser at folk er interesserte i arbeidet deres og deres kamp i hverdagen, og dette skaper større engasjement for Bolivia. Dessuten vet jeg at vi i Norge ikke kan fortsette å leve slik vi gjør idag (forbrukersamfunn) uten å forandre oss, for så å forvente at u-land skal utvikle seg i positiv retning. Derfor er infomasjonsarbeidet vi skal gjøre i Norge vel så viktig for Bolivia.

PS: Ønsker du å abonnere på reisebrev koster dette 150,- for tre brosjyrer og du vil motta disse iløpet av det halvåret jeg er i Bolivia. Kontakt med på mail for å vite mer om dette: andreafritsvold@gmail.com